Blodgrupper
Blodgrupper på katt
KORT OPPSUMMERT
Sånn som oss mennesker, så har også katter ulike blodtyper.
Katter har hovedsakelig blodtypene A, B og AB. Blodtypen er genetisk bestemt og kan ha stor betydning ved både blodoverføring og avl. Kombinasjonen B-hunnkatt og A-hannkatt kan føre til en alvorlig tilstand hos kattungene som kalles neonatal isoerytrolyse.
Å vite hvilken blodgruppe katten din har er viktig om den skal brukes i avl. Ellers har blodgruppe ingen betydning, så lenge katten ikke behøver blodoverføring.
Hvilke blodgrupper har katter?
Kattens viktigste blodgruppesystem består av blodtypene A, B og AB. Type A er vanligst hos mange katter, mens forekomsten av type B varierer betydelig mellom raser. Type AB er veldig sjelden, så man kan nesten se bort fra den.
Blodtypen er arvelig. Det betyr at kattungene får blodtypegenene sine fra foreldrene, og derfor kan blodtyping være et nyttig verktøy i planleggingen av avl.
Blodtype varierer mellom raser
Forekomsten av blodtype B varierer betydelig mellom katteraser og geografiske populasjoner. Blodtype A er vanligst hos de fleste raser, mens blodtype B forekommer oftere hos blant annet britisk korthår, devon rex, cornish rex, perser, eksotisk korthår, abyssinier og birma. Hos disse rasene kan andelen B-katter være relativt høy. Blodtype AB er derimot ekstremt sjelden.
Blodtype er også viktig ved blodoverføring
Blodtyping er ikke bare relevant for oppdrettere. Det er også svært viktig dersom en katt trenger blodoverføring. Katter har naturlig forekommende antistoffer mot enkelte blodtyper, og en feil blodtype kan derfor føre til en alvorlig, potensielt livstruende reaksjon.
For oppdretteren er blodtyping derfor en enkel undersøkelse som kan gi viktig informasjon om hvilke kombinasjoner som er trygge – og bidra til å forhindre at et kull rammes av en alvorlig, men forebyggbar tilstand.
Hvordan testes blodgruppen?
Blodgruppen kan bestemmes med en blodprøve hos veterinær, der en liten mengde blod analyseres med en hurtigtest eller sendes til laboratorium. Det finnes også DNA-tester som kan undersøke genvariantene som er knyttet til blodtype A og B. En DNA-test kan gjøres fra for eksempel en kinnsvaber eller en annen egnet prøve, avhengig av laboratoriets testmetode.
For oppdrettere kan DNA-testing være spesielt praktisk fordi prøven kan tas uten en vanlig blodprøve, og resultatet kan brukes i planleggingen av avl.
Hvordan arves blodgruppen?
Blodgruppen hos katt er genetisk bestemt og arves fra foreldrene, ett gen fra mor og ett fra far. For blodtypesystemet A/B er A-determinanten dominant over B. En katt med blodtype A kan derfor være genetisk A/A eller A/B, mens en katt med blodtype B må ha arvet B-varianten fra begge foreldrene. B/B. Dette betyr at to blodtype A-katter i enkelte tilfeller kan få en B-kattunge dersom begge bærer B-varianten.
Bilde lånt fra UC Davies, et av laboratoriene som utfører DNA testing. Her ser man at det finnes mange undergrupper av blodtyper. Men vi deler de inn i A, AB og B. Ved testing får vi ikke bare vite hvilken blodtype katten har, men også om den er bærer av en annen, recessiv blodtype.
Bokstaven N i genotype står for «normal», og det er blodgruppe A som regnes som mest normal.
Neonatal isoerytrolyse
Hvorfor er blodtype viktig i avl?
Den viktigste grunnen til at oppdrettere bør kjenne blodtypen på avlskattene sine, er risikoen for neonatal isoerytrolyse (NI).
Alle katter fødes med antistoffer mot den andre blodtypen. Katter med blodtype A har bare svake antistoffer mot blodtype B, mens katter med blodtype B har sterke antistoffer mot blodtype A.
Problemet kan oppstå dersom en B-hunnkatt pares med en A- eller AB-hannkatt. Da kan noen av kattungene få blodtype A eller AB. B-hunnkatten har naturlige antistoffer mot A-blod, og disse antistoffene finnes i råmelken.
Når en utsatt kattunge dier, vil den få i seg antistoffene gjennom råmelken. Antistoffene kan deretter angripe kattungens røde blodceller og føre til at de brytes ned. Tilstanden kan være svært alvorlig og i verste fall føre til at kattungen dør.
Ikke alle kattunger blir rammet
Ved en risikokombinasjon er det ikke nødvendigvis alle kattungene i kullet som får problemer. Det avhenger blant annet av hvilke blodtyper kattungene arver fra foreldrene.
Det er også viktig å vite at B-hunnkatt + B-hannkatt ikke gir denne spesifikke risikoen, fordi kombinasjonen bare kan gi B-kattunger.
Hvilke raser bør man være ekstra oppmerksom på?
Forekomsten av blodtype B varierer mye mellom katteraser. Dette gjør blodtyping særlig relevant i avlsarbeidet hos raser hvor B-blod forekommer relativt ofte.
Britisk korthår er et godt eksempel. Studier har vist en betydelig forekomst av blodtype B i rasen, selv om tallene varierer mellom populasjoner. Også blant annet perser, devon rex, abyssiner og birma kan blodtype B forekomme i høyere andel enn hos mange andre raser.
Dette betyr ikke at disse rasene skal unngå bestemte blodtyper, men at oppdretteren bør kjenne blodtypene og planlegge paringer på en måte som reduserer risikoen for NI.
Hvordan kan man forebygge problemet?
Det enkleste er å blodtype avlskattene før de brukes i avl, spesielt i raser hvor blodtype B forekommer.
Dersom en B-hunn skal brukes i avl, bør oppdretteren være spesielt oppmerksom på hannens blodtype. Ved en kombinasjon som kan gi risiko for NI, finnes det tiltak som anbefales for å beskytte kattungene de første timene etter fødselen. Dette må planlegges på forhånd, fordi råmelken er sentral i utviklingen av problemet.
Hvordan viser neonatal isoerytrolyse seg?
Neonatal isoerytrolyse (NI) oppstår vanligvis hos kattunger som har fått antistoffer mot sine egne røde blodceller gjennom råmelken fra en blodtype B-mor. Kattungene kan virke helt normale ved fødselen, men utvikler symptomer i løpet av de første timene eller dagene etter at de begynner å die. Typiske tegn er slapphet, svakhet, dårlig sugeevne og manglende appetitt. Urinen kan bli mørk eller rødlig på grunn av nedbrytning av røde blodceller, og noen kattunger kan utvikle gulsott. I alvorlige tilfeller kan blodmangelen utvikle seg raskt, og kattungen kan dø i løpet av få timer eller dager.
Enkelte kattunger får en mildere form og overlever, men kan likevel bli tydelig svekket. Hos noen oppstår det også skader på vev ytterst på kroppen, særlig på ører, hale eller tær, som følge av redusert blodtilførsel. NI er derfor en tilstand oppdrettere bør kjenne til, fordi rask gjenkjennelse og veterinærbehandling kan være avgjørende. Ved en kjent risikoparring er forebygging den beste løsningen.
Hva gjør man med et risikokull?
Hvis en hunnkatt med blodtype B pares med en hannkatt med blodtype A eller AB, kan noen av kattungene være utsatt for neonatal isoerytrolyse. Kattungene kan se friske ut ved fødselen, men dersom de har blodtype A eller AB, kan antistoffer i morens råmelk begynne å bryte ned de røde blodcellene.
For å forebygge dette bør man hindre at kattungene dier fra moren de første 16–24 timene etter fødselen. I denne perioden må de få morsmelkerstatning eller de kan få melk fra en annen hunnkatt som har blodgruppe A. Etter denne perioden er tarmen ikke lenger like mottakelig for opptak av antistoffene som kan forårsake sykdommen, og kattungene kan vanligvis settes tilbake til moren.
Et slikt opplegg bør planlegges godt, siden kattungene samtidig går glipp av noe av den passive immuniteten de normalt ville fått gjennom råmelken. Kattungene bør veies og følges nøye de første dagene. Slapphet, dårlig sugelyst, bleke slimhinner, mørk urin eller gulsott kan være tegn på neonatal isoerytrolyse og krever rask veterinærhjelp.
Hvis en kattunge allerede har utviklet alvorlig anemi, kan den trenge blodtransfusjon og intensiv behandling hos veterinær. Forebygging er derfor det viktigste ved et kjent risikokull.